Livet i kollektivtrafikken

Jeg bruker månedlig 330 kroner slik at jeg fritt kan farte rundt i Oslo. Og innimellom sniker jeg meg rett over grensen til akershus og. Det gjør jeg ca 2 ganger i uken. Det er spenningen ved å reise kollektiv.

Det er lenge siden noe har irritert meg på trikken. Eller noe annet kollektivt framkomstmiddel, forøvrig. Grunnen kan være at jeg har flyttet. Grunnen kan være at jeg har væt litt likegyldig. Men idag var ting tilbake på det normale. Jeg skulle ta 19-trikken hjem, etter en heavy omvei fra skolen. Måtte puste litt ut og se på livet, som man så fint sier! Iallefall inn på trikken kommer en mann. Han frøs. Og viste dette ved å skape friksjon på alle kroppsdeler ved å stryke dem med hendene sine. Når han ikke gnukket fjeset sitt, var han opptatt med å lage grimaser. Det så helt jævlig ut. Det så igrunn ut som om han hadde tourettes. Noe han sikkert også hadde.

Så sitter jeg der. Tourette, han var forresten neger også. Bare for å toppe det hele. Men jeg kaller ham bare tourette. Han valset litt fram og tilbake i trikken, før han slår seg til ro. VED SIDEN AV MEG! Han fortsetter gnukkingen av kroppen ofr å understreke at der han kommer fra er det aldri en grad under 45. Mens jeg irriterer meg over at jeg endte opp med Tourette, og tenkte at ååh, dette er så jævla typisk. Så ser Tourette sitt snitt til å bruke MINE lår som varmekanaler. Så plutselig merker jeg at de kalde knokene hans krpyer inntil lårene mine. Det iser kaldt nedover låret mitt, og før jeg vet ordet av noe s har han klart å lure halve hånden sin inntil låret mitt.

FYFAEN! Noen mennesker tar seg for godt til rette. Jeg endte opp med å legge vesken min oppå hånden hans. Da tok han tegningen. Og satt med ryggen mot meg resten av reisen. ...Dessverre skulle jg av før ham, og måtte nesten slå til ham før han forstod at jeg ikke ville være hans medpassasjer mer.