Kollektivt

Idag tok jeg bussen hjem fra jobb. Ikke at det er noe nytt, jeg tar stortsett alltid bussen. Bortsett fra de to gangene jeg gikk. Det er en jævli tur å gå fra lysaker til sentrum, bare så det er sagt. Å gå langs E18 som om det var en fin tursti? Ikke helt.

Favorittbussen min er 31-bussen. Den tar meg fra A til B på en behagelig måte. På samme måte som jeg foretrekker 19-trikken foran 11-trikken. Det er vanskelig helt å si hvorfor, det bare har blitt sånn. 5'ern er favorittbanen min, men det kun fordi den er lengst. JO, lengre banen er, jo større er sjansen for at jeg får sitte helt alene.

Iallefall, på bussen hjem fra jobb, mens jeg hørte på Amanda Blank feat Lykke Li med leaving you behind, mens jeg tenkte at jeg ikke ville forlate noen, men at det var stor sannsynlighet for at jeg ble forlatt så jeg en mann. Som så helt utrolig trist ut. Han satt på et ubehagelig sete, et like ved utgangen, hvor alle kan se på deg. Hvor alle ser på deg. Og han så helt utrolig trist ut. Jeg så litt på ham. Jeg fikk helt vondt inni meg. Tenkte at han som var så ensom her hvor vi alle skulel fra A til B kollektivt, hvor ensom er han når han er for seg selv?

Jeg lurer ofte på om man kan se på meg på bussen. Se om jeg har det bra. Eller om jeg har det vondt. Eller om jeg er ensom. Om jeg tydeliggjør at jeg skal hjem og gjøre ingenting. Kanskje være litt ensom. Jeg har en bekjent jeg ofte møter å 31-bussen, han pleier å spørre hva jeg skal. Jeg forteller alltid at jeg skal på jobb. Eller hjem, for å være alene. Jeg vet ikke om han tror jeg er ensom, eller om jeg sier det i en slags sarkastisk tone. Jeg vet ikke hva han tror. Men han er ok å møte på bussen.

Over til de triste menneskene igjen. Jeg vet ikke hvorfor, men i større grad enn noen gang ser jeg triste mennesker i kollektivtrafikken. De sitter alene, tankene er et helt annet sted. De er apatiske. Med verdens tristeste tilstedeværelse. De gjør meg trist. Litt fordi jeg ofte føler meg sånn som dem, litt fordi jeg vet at jeg ikke kan eller ønsker å gjøre noe forskjell. Og litt fordi jeg vet at jeg smittes veldig lett negativt av menneskene rundt meg. Er du trist, blir jeg trist. Er du sur, blir jeg sur. Og sånn går karusellen. Derimot, er du glad, så blir jeg ikke nødvendigvis glad. Bare sånn for informasjonens del. Noen ganger blir jeg kanskje heller sur og litt bitter. Fordi jeg vil at alle skal ha det kjipt.

Jeg laget noen teorier om triste mennesker, som jeg ikke identifiserer meg selv med, så klart. Det er viktig å skille de triste og meg selv.
- De har ofte lissene på skoene veldig hardt knyttet igjen.
- De hører ikke på musikk.
- De konsentrerer seg ikke når de ser.

Det kunne sikkert være noe mer. Men jeg kom ikke på det i farten. Jeg tenkte på det da jeg satt på bussen. Men det er mange timer siden. Og siden jeg kom hjem har jeg irritert meg over at jeg ikke er alene hjemme, fordi den ekle, dumme og stumme sydenkjæresten til Stine er her. Jeg kan ikke fordra ham. Det kan ikke Stine heller, men hun sender ham ikke hjem av den grunn. Skulle ønske jeg var allergisk mot ham, sånn at han måtte dra med en gang. At det gjaldt liv og død.