Fortere. Saktere.

Jeg går ofte i Bogstadveien. Jeg går opp, og jeg går ned. Jeg skal fra A til B, eller jeg skal som oftest til T-banen. Noen ganger skal jeg å chateu neuf for å møte Martin. Han er hyggelig. Han lærer meg om det norske lovverket. Også tar vi en øl. På hans regning.

De siste gangene har jeg gått på motsatt side av hvor jeg pleier. Der har jeg sett en bok i vinduet på tanum. Den heter "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg". Jeg liker tittelen. Og jeg liker fargene utenpå. Så jeg kjøpte den. Ikke på Tanum, jeg vet ikke om tanum er en bokbutikk jeg liker engang. Men jeg liker bokbutikken jeg kjøpte boken på enda mindre. Det var akademika. De har et usselt utvalg av bøker, men de er på skolen. Jeg hadde gavekort på tohundre kroner. Som måtte brukes idag. Og jeg tenkte litt at det var håpløst, men plutselig etter å ha saumfart bokrekkene på Akademika med fingrene i kanskje et halvt minutt fant jeg boken. Den hadde ikke like fin hylleplass som på tanum. Men det kan føles litt greit. Som at jeg visste hva jeg skulle ha.

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet at boken skulle handle om. Tittelen sier meg mest at noe om eksistens. Eller om fart. Eller om å være til. Jeg vet ikke, jeg har ikke vært så opptatt av det. Ikke har jeg googlet boken heller. Det kan ødelegge hele lesergleden. Eller man kan risikere å komme inn på en analyse. NOT INTERESTED.

Mange er forøvrig interessert i analyse av boken muleum. Det er vel den tiden av året nå, hvor man skal analysere bøker og skrive en oppgave i tredje klasse på vgs. Og urovekkende mange skriver om Erlend Loe. Jeg skal ikke si noe på det. Det gjorde jeg og. Jeg skrev et 20 minutters foredrag, om Loe og hvordan mannen følte seg fremmedgjort i det postmoderne samfunnet. Jeg skulket skolen for å skrive foredraget. En torsdag og en fredag. Og jeg googlet. For å se om noen hadde skrevet noe smart. Det hadde de ikke. Jeg fikk seks.

Iallefall. "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" er en bok om en gammel dame. Jeg er bare kommet til side 19, men jeg identifiserer meg veldig mye med denne gamle damen. Det første tegnet var da det stod i boken at ".."Bestemmer meg for å begynne med dødsannonsene slik jeg pleier". Det er det mest interessante i avisen.

Men uansett, boken er litt depressiv. Den gamle damen har ikke gjort noe i livet sitt. Jeg gjør ikke noe i mitt liv. Jeg drar ville paralleller, og jeg tror jeg leser inn i min egen framtid. Det er godt og vondt på en og samme tid. Det minner meg på om at jeg hele tiden vil at tiden skal gå fort. Men så går den sakte. Og plutselig har alt gått kjempefort. Men samme det. Jeg hører på East 17.

Forfatteren heter forresten Kjerst Annesdatter Skomsvold. Jeg vet ikke noe om henne, men jeg sjekket henne på skattelistene. Hun har høyere inntekt enn meg. Og høyere formue. Men vi betaler det samme i skatt. Interessant.