Tilbake i drittbyen over alle drittbyer.

Jeg tenkte egentlig at jeg hadde et slags kurrant forhold til Oslo. Det er ikke sant. Jeg kan ikke fordra den byen. Og østlendinger er litt dårligere mennesker enn alle andre. Nå skal jeg ikke dra alle under en kam og konstantere først som sist at det finnes unntak som bekrefter regelen.

Ferien begynte rolig, jeg skulle bare ta bussen til Kristiansand. Sa jeg rolig? Det var kanskje rolig, den første timen. Dum som jeg var skulle jeg på liv og død sitte HELT foran i andre etasje på laprisekspressen. Jeg var ikke den eneste med denne tanken. En gladkrsiten familie på fem med finsk mamma ville også nyte den regnfulle veien nedover mot det blide sørland. ...Og en familie på fem, innebærer 3 barn. Tre barn... De sitter faen ikke i ro. Men mamma finsk, som jeg mistenker at snakket finsk for å baksnakke meg, som jeg forøvrig tror om alle som snakker andre språk i nærheten av meg hadde en løsning. ...Så familien gladkristen og finsk sang samler i nærmere 3 timer. Da de endelig gikk av tjukkeste bibelbeltet(det har jeg blitt fortalt siden) kunne min rolige ferie begynne.

Da jeg kom til Kristiansand som første stopp på ferden, regnet det også her. Jeg tenkte faenfaenfaen og endte opp med å kjøpe meg fire bøker på den lokale bokhandleren. ..Som jeg forøvrig leste ut i løpet av de to neste dagene. Men det er ikke så relevant. Så hang jeg litt med Ruben og så på nyhetene og han prøvde å gi meg hjerteinfarkt og andre sjokkskader ved å omtale foreldrene mine som svigers. Fyfaen. Det er så frekt det!

Dagen etter våknet jeg 07.41. 19 minutter før båten min til Danmark skulle gå. Det var panikk, angst og grining til alle jeg så. Heldigvis rakk jeg båten. Men det var innmari dramatisk i gjerningsøyeblikket. Var like før jeg så ferien min seile fra meg. Eller hva man kaller sånne harry fergeturer.

Mamma og pappa som jeg møtte i Danmark var kjempeglade for å se meg, og jeg var kjempeglad for å kunne sove resten av bilturen til Kroatia. Det tordnet litt. Regnet mye og jeg leste gårsdagens vg rundt 17 ganger.

Da vi endelig kom fram kjedet jeg meg så masse at jeg drakk meg full. Og fortalte foreldrene mine at jeg skulle bli alenemamma. Ikke akkurat nå, men i framtiden (ta den du, Ruben!). Og sånn gikk dagene. Jeg nektet å være med på stranden for det var for syden-ish, jeg dro derimot på sykkelturer og har jævli stygt skille og må gå i heldress resten av høsten.

En dag så jeg skorpion. Det var jævli ekkelt. Jeg hater skorpioner. Får grøsninger av å tenke på det.

Etter en uke med familiefylla og bondesjakk, hvor pappa hadde forbedret sine bondesjakkskills betraktelig fra ifjor startet jeg turen videre hjem. Videre hjem. Hehe. Alt handler om å komme hjem. Iallefall. Første togtur var til Venezia. Jeg hoppet på toget og alt var i skjønneste orden. Møtte fire amerikanere jeg egentlig ikke ville snakke med siden de var bolete/tjukke og drakk øl, tiltross for at klokken ikke var mer enn 10.30. Men de hadde ferie og feiret at de hatet Obama eller noe. Også viste de bilder av barna sine. ...Jeg mistenker jeg ser ut som en man viser barna sine til?

Så dro jeg videre til Munchen. Da satt jeg i en liten togbås. Sammen med en tysker som stinket dritt, og så likedan ut. Tre barn som snakket tysk og en interrailer som var skikkelig interrailer. Disse var så uinteressante at jeg ikke orket å snakke med dem. Men heldigvis har Italia fin utsikt fra togvinduet. For eksempel så er det et slott eller en borg på alle høyder i italia. Eller kloster eller noe annet som ser litt fascinerende ut. Jeg lurer veldig på hvordan italienerne tenkte back in the days når det kommer til bygging av hus? ..Så lenge jeg bor på en topp, så har jeg det...topp?

Da jeg endelig kom til Munchen gikk jeg på burgerking. Det var en gedigen skuffelse. No more. Spiste ikke opp en gang, fordi maten så så dust ut. I munchen forsøkte jeg å underholde meg selv på best mulig måte. Ved å se på folk, og unngå å få dem til å snakke til meg. Det virker alltid mot sin hensikt. Så etter å ha stirret meg i hjel i en halv time kommer en tvilsom turist bort og lurer på om toget til Østerrike går fra perrongen vi sitter på. Jeg sier at jeg ikke vet. Også spør han igjen om jeg kanskje tror det kan gå fra den perrongen. Og jeg sier igjen at jeg ikke vet, men det er godt mulig. Så går det litt mer tid og han spør igjen. Jeg forteller at jeg ikke har forhørt meg siden sist han spurte...jeg satt jo fortsatt ved sien av ham, så jeg visste fortsatt ikke. Da lurte han på hvor jeg skulle og om han kunne få være med. Jeg takker gud ennå for at toget mitt trengte resevasjoner og alt var tatt.

I Berlin bodde jeg hos en venninne. Ikke en god en, men en sånn passe. Vi dro på beachrave i utkanten av Berlin. Det var over all forventing, jeg ble kjempefull, danset barfot og ble kjent med en tysker(TYSKER ikke TYRKER!) som var mannen i mitt liv. Iallefall til jeg gikk hjem dagen etter og sov. Han hadde tattovering på halsen hvor det stod " I am mine". Han var ellers ganske grinete, hatet alt og alle. ...Når jeg tenker meg om, så ville vi blitt et bra par.

Etter Berlin dro jeg til København hvor jeg brukte opp alle pengene mine...Slik at jeg nå er like blakk som før jeg dro på ferie. Godt jobbet.