En dag igjen. 22 år og 364 dager.

Idag våknet jeg vel, sent. Ble liggende to timer i fosterstilling mens jeg forberedte meg på min siste dag som 22-åring. Da jeg endelig stod opp var klokken så mye at jeg ikke orket å ta stilling til noe.

Så dro jeg på platekompaniet for å kjøpe bursdagsgave til min bror, endte opp med The Wire sesong 5 (avtalt) og Kurt blir grusom. Jeg vet ikke om han ønsket seg Kurt blir grusom. Men det er jo en familiefilm, og de blir jo snart en større familie. Jeg synes det var et godt kjøp. Mest fordi det er en film jeg ønsker å se selv. Det er godt mulig jeg må gå ned på platekompaniet senere i kveld for å kjøpe filmen til meg selv også.

Men over til det emosjonelle spekteret ved å være NESTEN 23.
- Jeg er vanskelig.
- Jeg gidder ikke.
- Jeg vil ikke.
- Jeg bruker mye tid på å ligge på sengen og grue meg.

...Som om imorgen kommer til å være en så jævla stor forandring i livet mitt.