I can see you, can you see me?

Det skjer så mye rart om dagen. Idag, da jeg stod opp ca en time for sent for å dra på skolen, skjedde det ikke noe rart. Men da jeg kom på t-banen satt jeg overfor en dame, som just for the record hadde på seg en nuppete gammel only genser og ødelagte highheels, trasssshyyyyy!, som sov. Forstår henne godt, sånnsett. Men mens hun lå der og sov, så falt hun mot det ledige setet ved siden av seg. Jeg fulgte litt medp å henne. Falle, løfte seg, falle. Jeg ba til gud om at hun ikke måtte falle helt i vinduet, for da satt jeg nærmest. Og måtte sikkert ha tatt noe ansvar av noe slag. Jeg hater å ta ansvar i sånne situasjoner. Eneste gang jeg tok litt ansvar da jeg så en eldre mann falle ned en betongtrapp. Og da skreik jeg til venninnen min; IKKE LØFT HAM OPP, HAN KAN HA KNEKT NOE!!!!!!!!!! Hun mente at eldre mennesker som tryner i betongtrapper bør hjelpes på beina igjen. Det stemte ikke. Så kom det en ekte sykepleier, hun sa iallefall at hun var det. For alt jeg vet kan hun ha jobbet som hjelpepleier, og det trengs ingen utdannelse til. Men iallefall, jeg sjekka det aldri opp. Så vi hang litt med den gamle mannen. Eller iallefall til sykebilen kom. Eneste gangen jeg gjorde noe. En gang så jeg en falle om på et busstopp også, men da kjørte jeg bil, så det passset seg ikke å stoppe. Sikkert noen andre som gjorde det. Jeg har så syyyyyyyyykt lite medfølelse for fremmede mennesker. Kanskje om det bare var jeg og vedkommende i verden, så ville jeg gjort noe. ..Kanskje jeg ville skreket; IKKE RØR DEG! DU KAN HA KNEKT NOE! ..For å la vedkommende ligge.

Over til sovende dame på t-bane, hun er nok dritfornøyd med navnet, kanskje nuppelena er bedre? Iallefall, hun har falt og reist seg over lengre tid, faktisk fra majorstua til ullevål (det heter ullevål, og ikke vålerenga, visstnok) nærmet vi oss nydalen. Det var litt make it or break it. Jeg reiser meg opp for å gå av banen. Og DA smeller hun i vinduet. ..Tror jeg aldri har vært lykkeligere for for timingen min. Nå var jeg ikke lengre nærmest, så den litt forsmådde mannen i sittegruppen(heter det? nabosetet) måtte spørre om det gikk bra. Det gjorde det. Men det smalt. Og hørtes vondt ut.

Nå har jeg skrevet dette innlegget mens Marte har TRODD at jeg har skrevet på oppgaven. Surprise, Marte!