Nu er det måndag snart!

Faen. Denne uka har vært helt jævli. Jeg gleder meg så jævli til den er ferdig. Men den er jo selvfølgelig toppet med to dager med jobbing. Det bør bli chill og det bør inneholde mengder av spider solitaire. Eller hvordan faen det skrives. Det er ikke så nøye, heter edderkoppkabal på norsk, så har vi det på det rene. Idag vil jeg snakke om oppdagelser. Blomst heter ikke blomst på ekte, jeg sjekket skattelistene. Han ble jævli uinteressant. Og å være gutt og kalle seg blomst. Det må jo være et annet ord for homo. Faens homo. Homoer er slitsomme. Liker jeg å tro. Jeg kjenner ingen, men jeg merker at tanken på stereotypen homo irriterer meg. Men det gjør ikke noe, med mindre jeg fokuserer på det. Jeg kjenner jo ingen. Og om jeg gjorde, så liker jeg dem likevel fordi dem avviker fra stereotypen. Apropos stereotyper. Det er jo ikke akkurat skjult at jeg har et hatforhold til negre, og derunder egentlig bare somaliere. Det er sykt rart, for jeg kjenner ingen. Bortsett fra hun Camilla snakker om, og hun virker jo grei. Jeg leser bare media. Stoler blindt på dem. Alt de sier om somaliere er rett. For jeg vet ikke bedre. Men idag fikk jeg næravisen min. Forsiden handlet om at somaliere følte seg forhåndsdømt eller noe. Og om en somalsk dame som tok ungene sine med på aketur. Slik at jeg skulle få et mer nyansiert syn på dem. Somalierne altså. Ikke aketur. Jeg begynte å lese, ikke med stor iver, men jeg forsøkte. Men jeg sluttet tre setninger ut i artikkelen. Jeg klarte ikke uttale navnene på ungene. Og da kunne det være det samme. Om disse ungene er greie, kommer ikke til å utgjøre noen forskjell, for jeg klarte ikke å huske navnene. Jeg tror forøvrig det er mange snille somalier-barn. Jeg tenker mer på de som ikke er snille. De som det står i avisen om. De min ene negerbekjent snakker dritt om. De som ikke kommer i avisen for å understreke at de ikke er somalske eller norske barn, men samfunnets barn. Så innmari politisk korrekt. Så da skal jeg kalle somaliere, og de andre som det står om i avisen for samfunnets drittunger. Så blir det mer politisk korrekt. Endelig løste jeg mitt upolitiske meg. Ta den Silje. Og ja, jeg tenker fortsatt mye på at jeg er politisk ukorrekt. Har hemmet meg mye de to siste månedene. Men nå er det i orden. Men nok om det, vi løste et fuckings verdensproblem. Nå kan vi snakke mer om kjærlighet. Og ikke-kjærlighet. Min ideologi om dagen er å ikke vise noen kjærlighet. Bare ekstrem likegyldighet. Altså, interesse viderført av likegyldighet. Jeg tror det kan fungere. Det fungerer sikkert dritbra. Nå er jeg likegyldig. Det skal vare ut uken. Kanskje lengre og. Spiller egentlig ingen rolle. Jeg holder sjelden det jeg sier. Til meg selv altså. Jeg holder jo det jeg lover ellers, om jeg har noen interesse av det. Men nå fokuserte jeg innmari mye på hvilket dårlig menneske jeg er. Det vil jeg ikke ha noe av. La meg heller ramse opp gode ting ved meg selv:
- Jeg tar oppvasken
- Jeg har blitt politsk korrekt
- Jeg sender meldinger til vennene mine innimellom for å vise oppmerksomhet
- Jeg blir aldri syk

Greit, jeg fant ingen smashing gode egenskaper. Men jeg er ikke i humør til å ramse opp alt det bra med meg selv. Det blir for mye. For deg.