Ingrid anmelder bøker pt.1

Jeg leser ikke så innmari mye. Synes det er bortkastet tid. Innmari bortkastet tid. Men uheldigvis er jeg veldig glad i det materialistiske ved bøker. Bøker som fremmer min sosiale status. Og ikke minst bøker som ser pene ut i hylla. For å øke min egen kredibilitet leser jeg dem innimellom. De fleste av bøkene mine er billedbøker, så de er lettere å bla gjennom.

Men uansett. Den siste uka har jeg lest Muleum av Erlend Loe. Den er fin utenpå. Et perlet skilt i rosa som det står muleum på med en grønn bakgrunn. Ergo, den ser fin ut i hyllen min. Men jeg har slitt litt med søvnen de siste dagene. Eller slitt og slitt, jeg har brukt lesing som et middel for å falle i søvn uten å måtte tenke noe før jeg sovner. Det har fungert fint. Jeg liker det naive språket til Erlend Loe. Det minner meg mye om hvordan jeg tenker. Og jeg er jo ganske naiv. Så lenge det ikke kommer til negre og ting jeg ikke liker. Men sånn gjennomsnittlig er jeg naiv.

Iallefall. Muluem begynner bra. Det handler om en ung jente. Jeg trodde først det var snakk om en gutt, for jeg er vant til at Erlend Loe skriver om gutter. Men så plutselig hadde hovedpersonen nesten hatt sex med sin polske flislegger, og da ble homofili for drøyt. Og jeg oppdaget at boken handlet om en jente. Jeg har ikke noe imot homofili i bøker. Det var mer at det var en polsk flislegger og en et rikmannsbarn, i en bok som ikke i det hele tatt kom inn på temaet homofili.

Den blir bedre, for hovedpersonen, som har mistet sine foreldre og sin bror, reiser på ferie rundt i verden. Noe hun selvfølgelig har råd til, for de er jo styrtrike. ...For meg ville dette vært en drømmesituasjon? Ikke at penger kunne gjort opp for tapet av foreldrene mine, men urovekkende god økonomi kunne gjort livet mitt levbart igjen. Iallefall, for hovedpersonen er ikke penger veien til lykke. Hun vil helelr være med familien sin (KLISJÉ). Også drar hun på tur. Rundt i verden. Knuller en løper i Korea. Den delen liker jeg. Først og fremst fordi jeg har oppdaget at jeg kjenner en verdensmester i Curling, som også liker å være lettkledd/naken (Linn Githmark) og fordi favorittbandet mitt Bigbang, med selvfølgelig T.O.P i fronten er kra Korea (sør that be).

Videre i boken, som forresten handler om at hun vil ta livet av seg reiser hun rundt i verden for å forsøke å sitte i et fly som faller ned, slik at hun dør. Hun prøvde vel igrunn å dø da hun dro til Korea og. Men det er ikke så relevant synes jeg. Det er godt skrevet og jeg skulle ønske jeg også kunne dra til Korea på måfå for å sjekke opp lokale kjendiser. Og videre så reiser hun til Gran Canaria eller noe. Syden iallefall. Her møter hun venninnen sin og hennes kjæreste som er hovedpersonens psykolog. Men det er ikke så viktig.

Gjennom hele boken ønsker hovedpersonen å dø. Noe jeg synes er trist, for hun er jo ganske gøy å lese om. Men hun dør aldri. Og når hun en gang nesten dør, så vil hun leve. Da er hun i en ørken, gravid og og har noen liter med vann. Denne delen av boken gjorde meg bare trist. Men det som gjorde meg ENDA tristere er det faktum at når hun kommer til sivilasjonen igjen så får boken den KJIPESTE avslutningen i hele verden. Hun blir sammen med den polske flisleggeren sin, føder et barn hun har laget med en Koransk løper og flytter til Polen. Seriøst. Den slutten passet meg ikke.

Hadde jeg fått velge om igjen ville jeg sluttet å lese etter at hun kom til Korea. Det er ca på side hundre(nå tipper jeg vilt, for jeg vet ikke). En bok på hundre sider holder. Og dittil var den interessant. Nå gidder jeg ikke å fortelle om det andre i boken, kan jo hende du vil lese den. Jeg mener bare det er irrelevant og ganske kjedelig.

Men, for å si det sånn. Boken ser fin ut i hyllen min. Det holder. Jeg trenger jo ikke å lese den igjen.