Jeg hadde i det minste med meg kameraet. Jeg fant en bok i dag. Våre venner kineserane. Hadde sykt lyst å kjøpe den. Selv om den handlet om kinesiske restauranter i Norge. Are Kalvø hadde skrevet den vett, the man. Jeg bladde litt i den mens jeg venta på bussen til Snarøya. Jeg hadde seks minutter til rådighet. Det var fett. Vanligvis småløper jeg litt, i hodet mitt i alle retninger i brugata/storgatakrysset i håp om at bussen til jobb skal stå der når jeg kommer. Jeg er forresten ikke en sånn som faktisk løper etter bussen. Det er så jævli pinlig. Når jeg ser folk som løper etter bussen får jeg lyst til å synke i jorden og dø. Er de ikke klar over hvor dust de ser ut? ...I tillegg sørger de for at alle vi andre må lide, dersom sjåføren velger å slippe stakkaren innpå. Så ergo, først ser man jævli dust ut som løper etter bussen, og etterpå hater alle de andre passasjerene vedkommende fordi han sinker dem. ..Jeg liker slagordet til trikken; Vi kjører ikke fra deg, vi kjører for de andre. Og som jeg liker å si når jeg ikke har noe annet vettung å si; det går alltid et tog.
Jeg er forresten glad i Kina. Jeg er faktisk litt småforelska, så småforelska at jeg har sendt inn søknad om å få gå på sommerskole i Shanghai. Jeg tror det er en by for meg. Det er den mest økonomiske ekspansive byen i Kina. Eller noe. Pengemekkaet. Det er fett. Det betyr mange fete høyhus, menn i dress rike kinesere. Og forhåpentligvis er det shoppinghimmelen for meg. Og ølhimmelen. Og alt som er bra himmelen. Jeg sa at mat var min motivasjon til å dra til Kina. Jeg håper det holder mål. Jeg konkurrerer igrunn med mange potensielle studenter. Forhåpentligvis er alle andre mer opptatt av å tjene penger eller noe håpløst. :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar