Jeg leste en sak på dagbladet idag. Om han fyren som døde i en sykkelulykke. Og at ingen kom i begravelsen hans. Det var ganske impressive. Det er litt et slags finurlig verk. At ingen kommer. Man skal være litt for mye unnskyld for at jeg er her, og litt for usynlig for å få det til. Jeg ble imponert. På en god måte. At et menneske, kan gå gjennom et helt liv uten noen nære relasjoner. Uten å gjøre noe ut av seg. Det er en bragd å ikke få noen til å møte opp i begravelsen sin, egentlig.
Jeg vet ikke om jeg ville gjort det om jeg kunne. Forsvunnet fra verdens overflate usett. Det går egentlig ikke. Jeg finnes på både facebook, twitter og jeg har denne bloggen hvor jeg emosjonelt, på godt og vondt, horer meg blant fremmede mennesker på nettet.
Jeg tenker litt på han på skolen min som døde da vi gikk i første. Hvor vi hadde minnestund i et klasserom. Han var en ensom fyr. Veldig. Jeg vet ikke om noen ville dukket opp dersom ikke presten hadde fortalt oss at en som pleide å sitte blant oss hadde skutt seg selv. Skutt. Det er veldig voldsomt. jeg gikk i minnestunden. Jeg liker det trist, og jeg liker dødsannonser. Å gå i minnestunder er som å gå i en levende dødsannonse. Det er ingen forpliktelser, og man får høre en annens persons historie, sett utenifra. Det er en ting jeg husker fra minnestunden til han gutten (jeg husker ikke hva han heter) og det var når mammaen hans stod foran oss oppmøtte og spurte om det var noen som kjente ham. Det var som et ekko i rommet. Det var ingen som kjente ham. Vi så litt på hverandre. Alt ble bare så innmari mye tristere. Så nevnte hun et navn. "Han snakket om deg". En stakkerslig fyr meldte seg. Joja, de hadde vært på en gruppeoppgave eller to sammen. Men han følte ikke at han kjente ham. Jævli hyggelig. Gutten er død, lat som iallefall. Gjør noe hyggelig. Da angret jeg nesten litt på at jeg var der inne. Det ville vært bedre for han døde kisen om ingen av oss så hvor ensom han var. Eller, sett fra mitt åsted så ville det være best sånn. Jeg ville helst ikke at noen skulle se meg i en slik situasjon når jeg var død. Eller hva vet jeg, kanskje han gav faen. Han tok livet av seg.
Jo. Hvor var jeg? Man dør alene mens alle ser på. Historien i dagbladet er fin da. Dagbladet har gjort grundig research. De finner en halvsøster som ikke vedkjenner seg en halvbror, men som etterhvert likevel vil vite hvor han er begravet. De finner også en venn, som pleide å kjøre han der ensomme rundt. En gang skulle de finne slekten hans. Den var visst på solør. Sært. For i hele artikkelen har han levd på torshov. Og ingen hadde sett ham. Bortsett fra han som kjørte ham rundt da. Det var en slags fin ending. Selv om ingen kom i begravelsen, så var det noen der for ham likevel.
Over til min egen begravelse, er jo greit å ha ting klart om noe skjer. Jeg vil enten ha ingen eller mange i begravelsen min. Jeg kan ikke ha et par. Det går ikke. Det blir for middelmådig. Selv om jeg ikke dør patriotisk eller heltedådig, så synes jeg det skal være mange der. Det hadde vært greit. Også vil jeg IKKE ha harry-nachspiel sanger som "knocking on heavens door" eller lignende. Det blir innmari kjipt. Rett og slett nedvergende. Kanskje til nød noe Bjørn Eidsvåg. Men helst ikke.
Jaja, jeg er hverken reflekterende eller analyserende nå, men om ikke annet, så var tittelen min fin. Men ingen bestselger.
4 kommentarer:
Du kommer til å overleve alle du kjenner bortsett fra meg. Så det blir en bakfull 100-årig Andrea og de folka fra kommunen. Muligenset eller annet pinlig berørt oldebarn jeg tvang til å dytte rullestolen min. Selvom den er elektrisk.
jo, og en katt.
Tja. Godt mulig. Det kommer som oftest litt folk i begravelser. Så lenge man har vært litt normal.
Takk for en interessant blogg
Legg inn en kommentar