Åja, derfor!

Innså plutselig at jeg har vært litt slapp på godkjenningen av venner på facebook. Har lagt til alt som kryper og går, selv om Mohammad fikk være på faceren min en liten halvtime forleden. Og nå får jeg svi. Nå må jeg føre hjernedøde facebooksamtaler med mennesker som ikke finnes interessante at all. Djiis.

Men på en annen side så føler jeg for i disse ensomme tider for å ha masse facebookvenner. Som at jeg liksom er litt vellykket oppi all mislykkedheten min. Nå forteller jeg jo her at jeg ikke er det. lol.

Ellers sitter jeg og leser forfatterblogger. De er så jævla pompøse. Den ene ba ulike forfattere beskrive leseren sin. Hvem ønsker du å nå? For å selge er det viktig å vite hvem leseren er. Det gjør markedsføringen lettere og man øker muligheten for salg. Logisk. Ingen forfattere tenker for mye på det. Jeg vet ikke en gang om gjennomsnittsforfatteren tenker at bøkene de skriver skal selge. Man vil jo bli lest, men for enhver pris? Om man vil bli lest er det jo bare å skrive en blogg. Tenk alle menneskene der ute, som en eller annen gang har lest noen ord jeg har skrevet. Herlig. Jeg blir kvalm og redd av tanken. Men likevel vil jeg at dere skal lese. Alle sammen.

Kanskje jeg burde tenke mer på min målgruppe? ..egentlig ønsker jeg å møte min kommende ektemann gjennom bloggen. Det hadde vært noe. Bill.mrk søker kjæreste. De fleste leserene mine som sender meg mail eller generelt tar kontakt er gutter. So far, no luck. Jeg har fått tilbud om å selge aloe vera juice av en som var frelst. Jeg har diskutert jobben til en annen. Jeg har hatt dritlange samtaler med en som jeg mistenker at liker Tine bedre enn meg (helt ok siden hun har bursdag). Og det var vel det. Ingen kommende ektemann. No one at all.