Livet på jobb

Sitter på jobb. Det er fredag. Jeg begynte klokken 08.00 imorges. Gleden ved å begynne en halvtime tidligere enn jeg ellers pleier, er at jeg også får gå en halvtime tidligere. Den idyllen ble brått brutt da min kollega ringte meg 08.04 for å fortelle at hennes sønn hadde feber, og at hun måtte bli hjemme idag. Som innebærer at jeg må jobbe til 16.00 selv om jeg begynte en halvtime for tidlig.

Flere har kommentert at jeg sitter alene idag. Sitter du alene idag? Spør de. Jeg har et slags elsk/hat forhold til selvinnlysende spørsmål. Noen ganger kan svaret overraske. Jeg blir alltid flau når jeg spør sånne spørsmål. Det åpner jo for et slags ønske om en samtale, men man er bare dårlig på smalltalk. Noen ganger trøster jeg meg med at jeg er ganske awesome på smalltalk i fylla.

Det er en mann på jobb idag. Han har en hund. Jeg tviler forresten ikke et sekund på at det er mange på jobben som har hund. Motivator til å komme seg ut. Og allslags andre unnskyldninger folk har for å få seg hund. Jeg er ikke så innmari glad i dyr. Uansett, hunden til denne mannen nekter å bevege seg en centimeter. Tidligere idag ble hunden slept bortover gulvet mot kaffemaskinen. Og da de kom inn fra tissepause isted bærte han hunden halvhjertet i den ene armen. Og sa: det er ikke barebare med disse dyrene. Jeg svarte: jeg er allergisk.

Så sitter jeg her da. På jobb. Petter har sendt sms om at jeg må hente noe på gullsmeden til dem. Og jeg bare: jaja, det er bare tre dager siden jeg egentlig ksulle gjort det, gjør det idag. Per har sendt melding og fortalt at været minner ham om Bergen. Jeg fortalte at her var det bare overskyet, og at jeg bodde i Bergen den gangen det regnet over åtti dager i strekk. Lite medfølelse fra min side med andre ord. Jeg synes ikke man skal være så medfølende hele tiden, det kan bli for mye.

Jeg har lyst til å si at jeg gjør mye kult og sånn, hele tiden. Men det er ikke sant. Jeg gjør ikke en dritt. Livet handler stortsett om å sende sms til Per. Ringe Per eller snakke med ham på facebook. Også teller vi ned dager til vi sees igjen. Bare noenogtjuedager igjen! No time. Fint, jeg bruker sommeren på å vente. Håper han har planer om å holde meg varm i høst. Ellers blir det fem uker i Sahara, eller et annet sted hvor det er veldig varmt. Helvete kanskje? ..So far, so good forresten. Ikke noe behov for bekymring. Vi er fortsatt på godfot. Idag skal vi teste om det går an å skype, uten at dataen min eksploderer. Den vil forøvrig ikke eksplodere, den slår seg av når den blir for varm. Også tar det minst 10 minutter å skru den på igjen. Kvaliteter ved en datamaskin som jeg setter pris på.

Ellers har jeg fått meg sykkel. Rød med kurv og tre gir. Gir den gode følelsen.
Også har jeg fått meg ny overmadrass. Kan endelig bruke hele sengen når jeg har sex. Fint at jeg må vente tjueognoendager før jeg får testet hvorvidt overmadrassen bedrer sexlivet mitt. En ting er sikkert, mitt sovende liv er blitt revolusjonert.

Åja, og jeg får faktisk den ekstra bursdagsgaven jeg alltid har misunnet folk med kjæreste for å få. Og den er kjøpt i London. Jeg er spent utover det normale. Virker liksom ikke som om det ER så ille å fylle 25. After all.