Hometown glory

Endelig kommet meg til Bergen for å feire påske. Jeg vet ikke hvordan i alle dager man feirer påske, men det er ikke så innmari nøye. Jeg tror det handler om å spise mest mulig mens man foretar seg minst mulig. Akkurat nå ser jeg på fotballkamp med pappa. Visste ikke at han var fan. Nå vant brann og alle hjerter gleder seg. Iallefall her i heimen. Visste ikke at vi var opptatt av fotball. Mamma kunne påfølgende fortelle at det var viktig for brann å vinne, slik at de kunne skape positiv stemning innad i laget. For det hadde hun lært på jobbtur til fjells. Hun hadde gjort noe annet også, men jeg mistenker at det kun var å drikke vin. Herlig.

Iallefall turen hjem til bergen var et helvete uten like. Først ankommer jeg Oslo S lenge før jeg egentlig trenger. Greit å være tidlig ute. Sånn uansett. Jeg ser mitt snitt til å hente ut flybilletten min i og med at det er kø i flytogbillettkioskene. I det jeg printer ut billetten min kommer servicemannen bort til meg og sier; "Shit. Klarte du det helt alene!?" Jeg ser egentlig bare sånn søndagstrøtt i tryne ut og myser opp på ham. Også sier han videre: "Jo, altså. Du er den eneste i hele dag". Hvor DUMME er folk som reiser helst i fellesferier? Uggh. Så følger han meg bort til flytogbillettkiosken og ser beundrer hvor innmari selvstendig jeg er, før han ønsker meg god påske.

Flyturen er et kapittel for seg selv. Norwegian. Jeg burde ikke trenge å si mer. Men jeg må. Først og fremst var flyet metallskrap fra helvete. Og ikke minst var det fullt. Og det inneholdt gråtende spedbarn. Og litt større babyer. Nightmare. overlevde heldigvis da.

Nå sitter jeg og venter på en kjæreste. Som kan ta meg med på hyttetur for å drikke vin og slække foran peisen, mens vi spiller kinasjakk.

It's been a while!

Haha, nå begynte jeg NESTEN på engelsk. NOT HAPPENING! Men jeg har vært i Berlin. Jeg spanderte tur på Stine. Økonomitur seff. Turen kom på sånn 900 pr person. 900 kroner var det gaven hennes ifra i fjor var verdt, bare at jeg fikk den til halv pris. Så dyrt var det ikke. Det er behagelig. Turen var veldig fin. Stine ble veldig glad og jeg fikk ferie. Herlich! Vi ble fulle, vi dro på konsert og vi spiste mat. Og jeg var innmari stygg fordi jeg hang med pen og penere.

Så kom vi hjem igjen da. Jeg sover ikke så godt i leiligheten. Jeg trodde lenge det var tilfeldig, men fakta er, at jeg ikke sover særlig godt her. Så nå sitter jeg her. VÅKEN!

Jeg og Marte begynte smålig på bacheloroppgaven idag. Smålig. Da mener jeg virkelig smålig, vi gjorde så og si ingenting. Og jeg tenker at om ting fortsetter sånn så går det ikke bra. Men på en annen side kan det kalles research. Det er behagelig å drive research. Sjekke alt. Vite hva man skriver før man skriver. Ikke slå opp i boken, men lese vilt for å få overblikk over emnet og de artiklene som finnes. Og ikke minst teorien. Sykt behagelig. Jeg liker det. Så selv om ikke det er skrevet et eneste ord. Så har jeg fått lest og blitt litt smartere. Helt sant. Og den beste oppdagelsen er at det kun er 10 uker til jeg er ferdig med Oslo. Det var som igår, bortsett fra en massemasse kjipe dager i mellom at det var 10 måneder siden. Og kanskje rundt 10 kilo(pluss, jeg er håpløs på slankern). LOL.

Jeg lurer sånn på hva jeg skal ta for meg til neste år. Jeg har litt lyst til å bruke året på å finne meg selv. Men da blir jeg rastløs. Med mindre å finne meg selv innebærer 3 timer trening daglig. Og kostholdveiledning. Det er jo en mulighet. Who knows. Jeg blir sliten av å tenke framover. Men jeg tror det hadde vært greit å bruke tiden på slanking. Det føler jeg at burde ta opp all tiden min. Sånn ca.

I berlin fikk jeg meg tydeligvis noen nye amerikanske venner, åh, hurra for det liksom. neida. Men de oppdaterer facebookstatusene sine konstant. Som en samtale. "Brit is talking spanish" "Jen can apparently only handle my german" "Amsterdam got weed" "We're high". Altså..Du ser tegningen; Nå er de i nederland.

Ellers drar jeg til Bergen på søndag. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre på. Jeg tenker litt på om jeg kanskje skal trene litt og lese makro. Eventuelt gjøre opptaksprøver, men på en annen side, jeg orker jo ikke å jobbe så innmari mye. Ærlig talt. Jeg er ikke tjukk og lat for ingenting.

Lårene til en klovn

Sitter på facern, mend kjeften full i snus. Ikke full forresten, jeg har bare en. Iallefall, drit i snusen, vi skal snakke om facern. facern er dritkjedelig, så derfor må jeg spionere på fremmede mennesker, sånn at jeg får underholdning. De siste årene jeg bodde hjemme flyttet det en afrikansk familie inn et sted i hooden. de ble seff lagt merke til fordi de var den eneste. Og fordi de var så sjukt mange. De er veldig søte. Faren går i svære joggedresser med gull og sølvskrift, med bilder av dollartegn, diamanter og det som gangsta er. De er real. RIIIL! Iallefall, en gang skulle Camilla sin lillebror ha bursdag, de fargerike var ganske nye i hooden, men siden han ene gikk i klassen til lillebroren ble han invitert han også. ..Da festen skulle begynne kom gangstadaddy med sønnen sin. Faren til Mille åpner og hilser og ønsker alle velkommen. Gangsta JR kommer inn, og plutselig sier lillebroren til Mille, jeg antar gråtende, han var jo bare ti; - Men det der er ikke gutten i klassen min?! ..Viste seg at gangstadaddy hadde så mange juniors at han ikke visste hvem som skulle i hvilket besøk. LOL.

Under the sheets

Så on spot. Jeg ligger faktisk under dynen. Nå satt jeg meg opp da, ble litt varmt. Jeg tror våren er i helling. Det føles bra. Jeg sitter på nettet. Prøver å motarbeide dette A4-livet jeg har opparbeidet meg. Viser seg at ingen andre gjør det.

Men det er ikke det viktige her i verden. Sosialisering får jeg nok av gjennom jobben. Hehehe. Idag snakket jeg med omkring 90 nye mennesker. Dog, ingen av dem har funnet på å kontakte meg på facebook. Tiltross for at jeg presenterer meg. Som bare det. Dagens jobbrelaterte godnyhet, angående disse testcallsa. Denne jenten fikk en testcall hun ikke visste hun hadde og skåret 88,9%. Fyfaen, vanligvis vet jeg om dem. Når jeg ikke sitter med prestasjonsangst...Da er jeg en selger av dimensjoner vettu. Eller. En naturlig samtale er jo bedre enn en som stresser?

Ps: Petter, driter i åssen skah-horene(lol!!!jeg er så oppdatert på nyhetsbildet at jeg kan ta slike ultrastilige disser, som det så fint heter) skriver navnene sine. Rydbak/Rybak, who cares, han blir ikke MINDRE polakk av den grunn!

Iallefall, nå hører jeg på Ellie Goulding. Hun har en fin sang, som jeg ikke skjønner. Det gjør jeg aldri; pent å høre på, ER pent å høre på. Hun ser ut som en mix av Whitney Port og Olivia Pallerma/me/mongo. Vet ikke hva Olivia heter til etternavn. Med andre ord; veldig pen. Og mens jeg ser på disse vakre bildene og tenker at sånn kunne jeg også sett ut om jeg var 50 kilo lettere, selv om jeg vet at det ikke er HEEELT sant. Men iallefall. Jeg har jo snakket i minst en måned og en halv om at jeg ønsker å farge håret mitt. Du vet, forandring fryder og den gullrekka der som overentusiastiske positivister lirer av seg.

Jeg tenker at jeg vil se ca slik ut;

 Og som man ser av bildet; ALT kler den smykke, selv det innmari sinnsyke blikket mitt. Lol. Jeg lo så mye av det bildet (det orginelle av meg seff og stine, men hun er klippet ut for å ikke bli overeksponert), at jeg satt det som profilbilde på face. Hyggelig av meg.

Vel; We're under the sheets and you're killing me.

Rotekopp

Igår kveld, før jeg skulle legge meg fant jeg ikke ipodladeren min. Den ligger ved siden av sengen. Idag da jeg kom på at jeg kunne lade via usb finner jeg ikke ipoden min. Herregud. Jeg blir skadet av å ikke ha ipod. Og ALT dette bare fordi den tilfeldigvis gikk tom for batteri. Jeg blir størd. Senest idag merket jeg de første tendensene. Jeg skulle på jobb, noen timer altfor tidlig. Og da jeg stod på 31-bussen poppet plutselig linsen min ut (ja jeg er nærsynt, derfor er jeg småbitter. Jeg har ikke lengre noen grunn til å mobbe folk med briller. Jeg gjør det likevel), og i et slags innmari desperat øyeblikk tenkte jeg at jeg garantert ikke hadde husket å ta med meg en ekstra. Så jeg fant meg et ledig sete ved siden av en mann, en sånn a4 ekling som mest sannsynlig ronker for mindreårige på chatroulette på kveldstid. Eller, når det måtte passe. Han breiet seg veldig, og leste avisen, sikkert så pikken ikke skulle bli gjenkjent. Men samma det, så sitter jeg der da, med linsen min som jeg har bøyd i øst og vest. Også forsøker jeg å ta den inn igjen på øyet. Den vil ikke. Den detter ut. Og detter ut og detter ut. Så griner jeg litt, det er faktisk jævli smertefullt med linser. Særlig når de er skitne og jeg har tatt på bussen, sett på Chand (liten inder med harry klesstil, tror han har vært med i noe reality. Sikkert paradise) og vært innom Narvesen. Og da oppdaget jeg at jeg hadde en ekstra linse i vesken. Den verste krisen kunne dermed avblåses.

Så kom jeg på jobb, trøtt i tryne. Det var ok. Bortsett fra at jeg er helt sjukt udugelig i jobben min. Jeg mistenker LITT at dette bunner ut i at jeg er ubrukelig. Vi har sånne testcalls, der folk ringer inn også skal de sjekke hvor flink jeg er til å selge. Jeg er singel. Selvfølgelig klarer jeg hverken å selge meg meg selv, eller andre. For den saks skyld. Iallefall. Åh,shit. Jeg er en sånn som snakker om jobb. Like etter denne fatale testcallen, hvor kan man få en sånn jobb? Jeg vil ha den. Like etter ringte det et kukhode som tydeligvis på en eller annen måte ønsket å bestille rom til Skavland, som i han kisen som er på tv. Jeg vet ikke hvor i systemet denne fyren var, men det er ikke så nøye. Neppe særlig høyt. Iallefall, så forteller jeg at som hoteller flest har vi en policy som sier at dersom du (skavlandronkeryttern) ønsker å betale, så trenger jeg en kopi av kredittkortet (som selvfølgelig behandles konfidensielt). Da setter skavlandronkerytter seg på bakbeina, han ser INGEN grunn til at han skal oppgi noe nummer. Neinei, om du ikke vil så er jo det i orden for meg. Jeg liker ikke å krangle. Dessuten var det mest sannsynlig altfor tidlig om morgenen. Skavlandronkerytter sier at jeg er urimelig. Jeg sier at det ikke er jeg som har laget reglene. Han sier at det burde kunne gjøres unntak, det er jo SKAVLAND! Jeg sier at det etternavnet ikke automatisk gir noe gratisrom. Så avslutter skavlandromperytter med å fortelle meg at dette skal han fortelle videre til skavland, og at dette kommer han SIKKERT til å ta opp i programmet sitt. Sikkert svarte jeg. Og syntes litt synd i Skavland som må omgås slike taltentløse fjotter. Ikke rart han er grå i håret. Jeg opplevde også at skavlandronk ga meg posttraumatisk stress og sinnslidelse. Snart popper det opp et grått hår i min manke og. Neida. Skavlanddust ble født med grått hår. Og en plass nederst i rennesteinen.

Etterpå ringte de fra Norsk tipping. Da sa jeg at denne telefonen hadde jeg ventet lenge på. Ingrid som hun kalte seg, frekt å stjele navnet mitt forresten, lo ikke. ..Tydeligvis en spøk som var brukt før. kreativ er jeg HELLER ikke. Nedsig.

ÅHFYFAEN A4 LIVET. Hadde jeg bare hatt noe å se fram til i helgene liksom.

Fluenes Herre og dronningen av freebies

Jeg er veldig flink til å melde meg på ting som er gratis og som kan gagne meg selv. Trenger jo NESTEN ikke engang å nevne all den herlige reklamen jeg har på bloggen (som ikke gjør meg rik, ettersom at leserne mine forsvinner som igjen er logisk ettersom at jeg ikke gjør en dritt annet enn å sitte på facebook. Rettelse; de siste dagene har jeg også vært døende av influensa.)

Ialefall, siste på gratisfronten var teater med Pizza og brus. Høres ut som et barneselskap. Hooray! Iallefall, poenget var at jeg sammen med en tja, 100 besserwissere av noen mindreårige, teaterfriiks og annet kverrulantpakk, som også vet å ordne seg skulle hjelpe nationaltheatret med å nå en yngre målgruppe. Det var en debatt hvor alle de yngre kom med gode forslag - tv-reklamer, studentrabatt(!), færre mørke teaterstykker(!), gi gratisbilletter til bloggere(!!) and so on. Jeg bare elsker når 16-17-18 åringer skal prate intelligent (inte jag heller), og bruke flotte utrykk som; i bunn og grunn - for å fortsette setningen med at; når det skrives teateranmeldelser er de ikke myntet på oss, eller skrevet på vårt språk. ..Øh? Men kjære, hvilket språk snakker du? I grunn og bunn?

Iallefall, det var gratis brus og pizza, som jeg og stine trykket i oss. Sammen med de andre barna da selvfølgelig. Dete mens vi overhørte en kverrulerende besserwisser diskutere noe innmari uinteressant med en gammel dame som sikkert også var en del av den nye målgruppen. Eller hva vet jeg? Ung til sinns. Var ialefa en jente der med fine sko. Og en annen med skikkelig stygge røde spisse sko. Sinnsyk tromannen fra Oz. Bare styggere.

Fluenes herre var derimot ikke så verst. Jeg visste ikke noe som helst om stykket på forhånd. Dårlig trekk. Bortsett fra den den der sangen med Caesar ft. Robn hvor det synges; It's the lord of the flies all over again. Iallefall, i korte trekk kan boken visstnok minne litt om Lost, du vet, den serien om de folka fra en flystyrt som ender på en middelhavsøy og ser en isbjørn. Bare at det ikke involverer en isbjørn. Eller kvinner. Selv om alle rollene i teaterstykket var besatt av kvinner. Det er jo tross alt de som ligner mest på unge gutter.

Uten å avsløre for mye, så er det to som dør, en som er slem, en som er snill, en som har briller, en bergenser, en sigarett som tennes, et fly som styrter, minst en gris som blir drept, en konkyle som knuses og noen som er tvillinger. Se den eller ikke se den. Jeg for min del tenkte jeg skulle se svartediket som har premiere på DNS 26. Mai. :)

Åja, derfor!

Innså plutselig at jeg har vært litt slapp på godkjenningen av venner på facebook. Har lagt til alt som kryper og går, selv om Mohammad fikk være på faceren min en liten halvtime forleden. Og nå får jeg svi. Nå må jeg føre hjernedøde facebooksamtaler med mennesker som ikke finnes interessante at all. Djiis.

Men på en annen side så føler jeg for i disse ensomme tider for å ha masse facebookvenner. Som at jeg liksom er litt vellykket oppi all mislykkedheten min. Nå forteller jeg jo her at jeg ikke er det. lol.

Ellers sitter jeg og leser forfatterblogger. De er så jævla pompøse. Den ene ba ulike forfattere beskrive leseren sin. Hvem ønsker du å nå? For å selge er det viktig å vite hvem leseren er. Det gjør markedsføringen lettere og man øker muligheten for salg. Logisk. Ingen forfattere tenker for mye på det. Jeg vet ikke en gang om gjennomsnittsforfatteren tenker at bøkene de skriver skal selge. Man vil jo bli lest, men for enhver pris? Om man vil bli lest er det jo bare å skrive en blogg. Tenk alle menneskene der ute, som en eller annen gang har lest noen ord jeg har skrevet. Herlig. Jeg blir kvalm og redd av tanken. Men likevel vil jeg at dere skal lese. Alle sammen.

Kanskje jeg burde tenke mer på min målgruppe? ..egentlig ønsker jeg å møte min kommende ektemann gjennom bloggen. Det hadde vært noe. Bill.mrk søker kjæreste. De fleste leserene mine som sender meg mail eller generelt tar kontakt er gutter. So far, no luck. Jeg har fått tilbud om å selge aloe vera juice av en som var frelst. Jeg har diskutert jobben til en annen. Jeg har hatt dritlange samtaler med en som jeg mistenker at liker Tine bedre enn meg (helt ok siden hun har bursdag). Og det var vel det. Ingen kommende ektemann. No one at all.