Middelmådig, og litt under.

Hei bloggen!

Lenge siden sist. Hadde glemt passordet. Måtte restarte det via en melding som de sendte fra england. Så de har tid til annet enn OL. Fint. Setter pris på det. Jeg fikk et slags kall inni meg da jeg gikk hjem fra jobb nå, at jeg faktisk måtte blogge. Måtte blogge? Djis.

Uansett. Jeg sliter ofte med å være serviceinnstilt. Jeg synes det er hardt. Jeg har ingen interesse av å være hyggelig mot mennesker. Men jeg er det likevel. Det er jo det jeg får betalt for. Også kommer jeg på at jeg synes jeg er underbetalt - eller overbeskattet. Mest sannsynlig det første, men likevel. Også er jeg ferdig for dagen, og trenger ikke være hyggelig mot flere mennesker. Også tenker jeg at jeg ønsker meg en jobb hvor jeg ikke trenger å forholde meg til mennesker hele tiden. Også innser jeg at det eneste yrket jeg kommer på er forfatter. Man sier også at ledere er ensomme på toppen, men jeg orker ikke lede. Da blir det så mye drittslenging, og det vil nok gå inn på meg, også blir jeg sykemeldt. Så derfor kan jeg bli forfatter. Meg selv, meg selv, meg selv. Leste en gang om en forfatter, hun var veldig egen i skriveperioden sin. Seg selv, seg selv, seg selv. Høres ut som noe for meg.

Også kommer jeg på at jeg har selvinnsikt nok til å forstå at språket mitt er langt fra godt nok. Det er greit. For det er litt sånn jeg er. Middelmådig. Også lurer jeg på, kan middelmådige mennesker bli lykkelig? Som i virkelig lykkelig? Middelmådig lykkelig?

Vent. Jeg tror faktisk å si at jeg er middelmådig nesten også er for høye ord for meg. Noen ganger føler jeg meg som en downs som har oppdaget at det virker så mye lettere å være menneske uten kromosomfeil.

SKJØNNAR DU? DET ER FREDAG.