trøtt i tryne

Hallo, idag stod jeg grytidlig opp. Det resulterte i at jeg ble morgengretten. Jeg er ikke så innmari ofte morgengretten, men noen dager! Jeg ville kjefte på buss-sjåføren for å være to minutter for sent ute, jeg ville kalle samtlige på bybanen for idioter og ikke minst si til han ved siden av; "Kan du være så snill og flytte deg, du ser UT som om du lukter dritt". Og det får jo meg til å se teit ut. Jeg gjorde ingenting, jeg ble sittende som en liten hummer og bare hate verden.

Så kom jeg på jobb. Hehe, kaller det jobben jeg. Men antar at dere veit at jeg snakker om hovedvervet mitt i radjån. Det er min første alvorlige studentoppgave jeg tar seriøst. Faktisk så seriøst at jeg går ut med dem, diskuterer min harde hverdag og forsøker å ikke le av de tullingene jeg omgis med. Nå skal det sant sies at ikke alle er tullinger, men det er mye rart. Studenttilværelsen gjenspeiler uten tvil at de som blir studenter er basert på karakterer. Og karakterer, som media meddeler i hytt og pine er gitt nokså tilfeldig. "Stakkars Rolf, han er så uintelligent at jeg bare MÅ gi ham fem i språk. Han er jo søt når han snakker rart". Rolf er et gitt navn for å ikke avsløre identiteter.

Deter mange type2B som mamma pleier å kalle dem jeg omgås om dagen. Du vet, når du settes sammen med mennesker du ikke har noe til felles med, men som du likevel må omgås fordi...noen ganger er det sånn! Jeg forsøker å forstå logikken, men nei. Mennesker som er litt spesielle. Uten at det nødvendigvis er noe positivt.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil hen. Men iallefall. Du vet, de man vil omgås med i lukkede rom, men over my dead body om jeg vil sees offentlig med dem. En av mine kollegaer har noen spesielle vaner. Eller. Først var det joggebuksen. Til mokkasiner. Så var det bootcutbuksen som ikke på noen som helst måte satt fit. Så var det den manglende kjemien.

Typ:
"Går det bra?"
"...."
"Jaja, har du sett over dagens sendeplan?"
"..nja,njoo, puh. Hurra!"
"Hva er du glad for nå?"
"..."

Prikkene indikerer fravær av svar. Også sitter jeg der da, hallo.
Vi må kunne snakke sammen.
Ha en s-a-m-t-a-l-e.
"..."
Iallefall, snakkeproblemet har løst seg. Ble det bedre? Igrunn ikke.

"Jeg drepte familien min. Hurra"
"Hæ? Du er lajv på radjon?"
"Pjuh! Dere vet ikke hva dere har ansatt!"

Se for deg en nervøs latter. Og sånn går no dagan. Jeg gruer meg til jeg slutter å bli sjokkert over fullstendig morbide samtaler som sendes over etern.

"Åja, så du har drept en katt ja? Og din far? Og din bror? Jaja, noe nytt?"
"..Det har kommet nytt pokemonspill!"

Ung og..morbid. Hils på min kollega!

Sitter forøvrig på lesesalen nå. Og en jente ved siden av meg ler og griner om hverandre. Dette ER for mye. Nå skal jeg skulke forelesning med god samvittighet, og sove litt.