Jeg sliter med et regnestykke jeg ikke får til å gå opp..

..og det regnestykket er min økonomi. Den siste uken har jeg og bankkortet mitt blitt veldig gode venner. Og da mener jeg virkelig gode venner. Så gode venner at banken min ble sur, og nå vet jeg ikke helt hva jeg skal foreta meg.. Men bestevenn, sier at det er null følelser igjen.

Jeg vet hvor det startet. Det var i Kina. Så typisk Kina. De blafrer med alle de fake tingene jeg ikke trenger, men som jeg likevel må kjøpe. Fordi det er billig. Ikke er mesteparten særlig fint heller. Men da jeg kom hjem igjen. Oppdaget jeg plutselig at jeg kunne velte i en drøm klær, og jeg gikk rundt med innstillingen om at alt var like billig. Og det virket jo slik. I begynnelsen. Men nå! ..Innser jeg at jeg har kjøpt nok klær og sko for en mannsalder, og mesteparten vil jeg ikke bruke så mye som jeg likte å tro i gjerningsøyeblikket. Skoene som tar tretti minutter å trykke seg ned i? ...Ikke tidenes beste kjøp. ...en t-skjorte jeg MÅTTE ha fordi jeg fant den på en blogg?...Heller ingen vinner. Og skoene jeg kjøpte fordi de matchet genseren jeg kjøpte tidligere på dagen?...hvor mye kommer jeg egentlig til å bruke den genseren?

Jeg vil egentlig bare konkludere fort. Det er nok mangelen på kjærlighet i livet mitt som gjør at jeg må ty til shopping for å få fram den følelsen av forelskelse og glede i hverdagen.

Så selv om det er tre måneder siden sist jeg blogget er alt ved det samme gamle: fortsatt singel og desperat, fortsatt like økonomisk inkompetent.