BRGN!

Jeg er en tur hjemme hos mamma og pappa. Trengte å komme litt bort fra bråke-Oslo og den råtne snøen. (Just nu snør det her og, men jeg har større boltreplass og det er rolig og stille her, så det går greit). Det var digg å være hjemme, inntil jeg kom på hvor innmari allergisk jeg er mot katten vår. Nå ligger jeg for døden i en stol, og har gjort det siden jeg stod opp for 5 timer siden. Nå skal jeg fortelle mamma at jeg ikke orker å være her mer idag, og at den middagen hun planla å lage til meg kan hun spare til en annen gang(mer korrekt; når katten dævver).

5 ubesvarte anrop og takk for din stemme i Melodi Grand Prix

Jeg våknet relativt tidlig imorges. Av ren refleks sjekket jeg mobilen, for vi vet jo alle at man er mest populær natt til Søndag. Klokken var ikke mer enn 07:47, jeg hadde både meldinger og ubesvarte anrop. Så jeg er iallefall mest populær natt til Søndag. Først sjekket jeg meldingene. "Takk for din stemme i Melodi Grand Prix 2009" ...Jo, værsågod? Synes det er litt upassende av statskanalen NRK å sende sine seere slike meldinger midt på natten. De kunne skrevet noe hyggelig. "Du er søt når du sover", i og med at de sender melding klokken 4 om natten. Men neida. (Og JA, jeg stemte i mgp, mest fordi Eline var så ivrig at jeg ble smittet, heia Rydbak! Heia fiolin! Heia russisktalende halvt nordmann!) Greit, ingen personer av interesse hadde sendt meg melding. Men jeg hadde fortsatt ikke mindre enn 5 ubesvarte anrop. Så jeg det var fortsatt håp, noen hadde fortsatt forsøkt å nå meg. Så jeg sjekket; 5 ubesvarte anrop fra skjult ID. Når man ringer midt på natten bør man ha selvsikkerhet nok til at man ikke velger skjult ID. Ingen svarer skjult ID klokken halv 5 om natten uansett. Men jeg velger å tro det beste, det var nok norsk tipping. Og jeg er nok rik.

Ellers har jeg vurdert sterkt å lage meg en sånn fashionblogg. I og med at jeg er så innmari fashionabel. Slik at de som lurer på hvilke kremer som gjør fjeset mitt silkemykt og glatt, hvilken shampoo som gir håret mitt så fantastisk volum eller hvilken sminke som gjør meg så vakker skal få svar, og leve lykkelig og vitende.

By:larm

Og meningsløse frivilligjobber.

Jeg jobber som frivillig på bylarm, ikke fordi jeg er så innmari interessert i musikk eller noe. ...for jeg har ikke peiling, og so sorry med bingbang(de koreanske) er fortsatt favorittsangen min etter 1,5 uke på repeat. ..Det er en fin sang, så jeg er unnskyldt. Og jeg er forelska i han ene i bandet. ...som viser seg å KUN være kjekk i so sorry videoen. Som igjen er grunnen til at jeg ikke ønsker å utvide min kunnskap innenfor bigbang. Men la det være det, nå skal vi snakke om min frivillig jobb.

Først vil jeg presisere at jobben min kalles; representant fra gramart. Oppgaven er å være artistvert. På en større festival ville dette være å sørge for at alle har det fint, at kjendisartistene får rideren sin, og at alt er fint. På by:larm er de gjerrige, og de søte ukjente bandene får ingenting, bortsett fra en matkupong...som de henter selv.

Så klokken 14.00 idag trappet jeg opp, klar som et egg for å være artistvert. Her kan det forresten nevnes at jeg ikke var helt sikker på hva jobben gikk ut på, men på forhånd hadde jeg ringt kontaktpersonen i bandet for å bare forsikre meg om at de var klar over at de skulle ha lydprøve klokken 14.00. (Eh, ja..Det vet vi) Men jeg trappet iallefall opp, klar til dyd. Og der stod det 6 gutter, en liten riggegutt og 4 som skulle spille musikk fra Mac'en sin, og en kontaktperson, som jeg allerede tidligere hadde pratet med. Og jeg sa noe sånt som; heihei! Jeg er verten deres! Mens jeg hilser hyggelig på riggegutten(så ikke forskjell). ...Allerede her følte jeg meg ganske dum. Men jeg tok til meg nytt mot og sa at jeg ikke visste hva som skulle skje og at jeg gledet meg veldig. I tillegg hadde jeg lest meg opp på myspace og greier, og framstod som den verste groupien av dem alle.

Men jeg tror det ordnet seg. Kontaktpersonen, viste seg å være hyggeligere i virkeligheten enn på telefon. Men jeg ville nok helelr ikke vært særlig hyggelig om det ringte en fremmed og fortalte meg ting jeg allerede visste, og som i tillegg snakket bergensk. Vi utveklset livshistorier, mål med livet, hvor mange barn vi ønsket oss og ikke minst hvordan oppsettet skulle være. Hvem av gutta skulle spille først? SKulle de spille fra venstre eller høyre? Jeg husker ikke hvor relevansen helt var, men det er greit å vite. Etterhvert ble det klart at min oppgave blir å sørge for at guttegjeng 1 kommer på scenen klokken 20.00 og guttegjeng 2(www.myspace.com/beatbullyoslo) kommer på scenen klokken 10. Og at de går av klokken 12.

Dette blir spennende, og synes at alle burde komme på The Villa i møllersgata 23(om jeg ikke husker feil) og høre på første musikksjanger(sikkert, mest sannsynlig) har startet i Skandinavia. :)

Jeg sliter med et regnestykke jeg ikke får til å gå opp..

..og det regnestykket er min økonomi. Den siste uken har jeg og bankkortet mitt blitt veldig gode venner. Og da mener jeg virkelig gode venner. Så gode venner at banken min ble sur, og nå vet jeg ikke helt hva jeg skal foreta meg.. Men bestevenn, sier at det er null følelser igjen.

Jeg vet hvor det startet. Det var i Kina. Så typisk Kina. De blafrer med alle de fake tingene jeg ikke trenger, men som jeg likevel må kjøpe. Fordi det er billig. Ikke er mesteparten særlig fint heller. Men da jeg kom hjem igjen. Oppdaget jeg plutselig at jeg kunne velte i en drøm klær, og jeg gikk rundt med innstillingen om at alt var like billig. Og det virket jo slik. I begynnelsen. Men nå! ..Innser jeg at jeg har kjøpt nok klær og sko for en mannsalder, og mesteparten vil jeg ikke bruke så mye som jeg likte å tro i gjerningsøyeblikket. Skoene som tar tretti minutter å trykke seg ned i? ...Ikke tidenes beste kjøp. ...en t-skjorte jeg MÅTTE ha fordi jeg fant den på en blogg?...Heller ingen vinner. Og skoene jeg kjøpte fordi de matchet genseren jeg kjøpte tidligere på dagen?...hvor mye kommer jeg egentlig til å bruke den genseren?

Jeg vil egentlig bare konkludere fort. Det er nok mangelen på kjærlighet i livet mitt som gjør at jeg må ty til shopping for å få fram den følelsen av forelskelse og glede i hverdagen.

Så selv om det er tre måneder siden sist jeg blogget er alt ved det samme gamle: fortsatt singel og desperat, fortsatt like økonomisk inkompetent.