tirsdag 19. februar 2008

herreguuud

Herre-guuud! Tenkte jeg for meg selv og så bort på det håpløse trynet hans. Det var så jævli typisk. Hver gang jeg satt på bussen kom det alltid et mareritt og satt seg ved siden av meg. Og idag var intet unntak. Herre-guud! sa jeg til meg selv. - Hva? Kom det rolig fra token bredvid. Herreud,herregud, herregud! tenkte jeg, han hørte meg snakke. Nå ser han faen meg at jeg LYSER hat mot ham, herregud. Jeg som skulle bli et bedre menneske. Jeg kan bli et bedre menneske om ca 20 minutter. Da er bussturen over, og jegvil mest sannsynlig aldri mer se denne fyren igjen. Ikke ok med at han var keitete da han først løp etter bussen og veievet med armene for å komme med, men han så helt nerd ut da han vagget seg bakover i bussen og jeg mistenker at det er et neonlys over meg som sier; jerks, yes please! For han spurte ikke engang før han satt seg ned ved siden av meg, med et lite bump og i tillegg sat seg på deler av jakken min så jeg satt bevegelsesløs. Beveglesesløs mot de ekle kroppsluktene hans som var en blanding av nervøs svette, hvitløk og den parfymen til P.Diddy, eller Diddy P, eller noe. Gudene vite. Han luktet ikke godt. Og nå har han sagt HVA. Herregud, hva? DU ER GRUNEN TIL AT JEG HATER. HERRE-GUUUD! Han kan ikke ha noen som helst form for selvinnstinkt. ..Selvinnstink, smelly-cat. Han er definitivt av typen som tror han er så cool og all that. Ingen andre på bussen har sett på ham med hat. Mistenker at jeg har en gudegitt gave. Jeg kan se hvem som er hat-materiale. Og det er mange. Aller mest er det han ved siden av meg. Herreguuuud. Hadde han satt seg et annet sted bare. Eller. Nei. Jeg ville fortsatt hatet ham. Jeg kjenner igjen en man hater fra mils avstand. Og nå er det kun milimetre mellom oss. Ikke så mye engang, om man ikke regner med jakkens beskyttende lag. Jeg kunne dødd, herregud. Jeg brenner jakken så snart jeg kommer hjem. Det er ikke håp lengre. Han lukter. Den lukter. Herreguuud. JEG LUKTER.
Jeg snur meg ut mot vinduet og sier; Herre-guud. Ingenting.

Jeg øver meg på å skrive. Og kom kke på noen slutt.

1 kommentar:

Petter Johan sa...

Jeg synes dette var litt trist. Men godt du kom deg gjennom det fæle øyeblikket.