Julebordsprinsessen

Jeg husker mitt første julebord. Jeg var 19 år gammel. Vi var på en restaurant like ved fisketorget. Jeg og Camilla. Og noen andre, også kjent som våre kollegaer. Vi spiste ikke tradisjonell julemat, for det likte ikke sjefen. Jeg likte ikke det de serverte der, men bestilte likevel. Det var jo gratis. Og hva meer var gratis? ALKOHOLEN. Det er da jeg innser hvor norsk jeg er. Mye vil ha mer, og iallefall om det er gratis. Og siden middagen ikke var suksess, så vet jeg jo at øl også metter godt. Etter middagen var det agårde-kåre til det heiteste utestedet ifølge min sjef, aka sjefsemoen i bergen, Inside. Jeg som ung og uvitende hadde ikke vært på andre steder enn exodus og ovenpå. Kanskje kvarteret om sommeren. Så jeg synes jo at dette var en opplevelse uten like. Først og fremst var det den svartkledde masssen av mennesker som fascinerte meg, like etter var det at jeg var på et tjueårssted, tiltross for at jeg ikke var 20. Godt nedi øl nr. 7, eller åtte, vanskelig å huske tilbake oppdager jeg til min store forbauselse en dverg. Sjarmerende som jeg er, etter å ha inntatt flere enheter enn jeg har fingre reiser jeg meg opp, peker og roper: SE EN DVERG! Etter å ha roet meg etter det oppsiktsvekkende synet, kommer kjæresten til en av mine kollegaer. Han jobber i oljebransjen og er loooaded. Ender opp med masse gratis øl, og jeg husker ikke mer av kvelden.

Siden flyttet jeg jo som kjent til Oslo. Også her hadde jeg en givende jobb som telefondame. Jeg jobbet her i to år, så skulle i teorien ha fått med meg to julebord. Det første skulket jeg. Det andre dro jeg på i desember 2009. Det var egentlig ganske ok. Vet du hvorfor? Fordi det KUN var gratis alkohol til middagen. Jeg fikk derimot en pris for å være den som kunne endre humør fortest. Fra sur til smørblid. Det er jo en egenskap å ta med seg...neste gang jeg skal skrive en jobbsøknad.

Uansett, med friskt mot dro jeg på julebord forrige fredag. Kvelden begynte selvfølgelig katastrofalt, med innbrudd i egen leilighet, hvor det viste seg at en eller annen narkis hadde stjålet min ødelagte pc og kameraet mitt. Så bar det videre på julebord, i utgangspunktet skulle vi spise en bedre middag på Ulriken. Ettersom at det blåste, ble det et koldtbord på hotell Admiral. Og med den skuffelsen røk også min vilje til å opptre anstendig. Anstendig er forøvrig ikke et ord som går sammen med meg og alkohol. I påvente av koldtbordet tok jeg meg en øl. For the record, før denne ølen har jeg minst drukket fire glass med andre ting. Mengder er uansett ikke så viktig. Problemet er at jeg har drukket en del FØR jeg kommer til maten. Og da er jeg ikke så interessert i mat. Det var synd. Videre skulle festen fortsette på lokalet på jobben. Jeg bare yeeah! ...Hvor jeg egentlig burde tenkt; er det ikke på tide å gå på by'n? Uansett, lokalet på jobb, også kjent som "klubben" har en bar. Og der var det GRATIS! Det stod en herremann bak baren, ved navn Walter. Og jeg bare: "Walter! Jeg vil ha øl!" Og dette må ha fortsatt en stund, for på et tidspunkt husker jeg ikke mer. Det jeg derimot husker den prominente ideen om at jeg burde ta med meg noen turpils til veien hjem. I god tro tenkte jeg at ingen oppdaget meg. Men det viste seg (idag!)...at jeg hadde laget en sti gjennom jobben av knuste ølflasker. Takk og farvel.

Men det går greit, min kollega kunne fortelle at hun ved en tidligere episode slåss med it-sjefen. Jeg stjal bare øl. Resepsjonsdamer er seg selv like.