LØP INGRI, LØP!

Pupper. Vi snakket om det igår. Jeg liker pupper. Alle slags. Bortsett fra de saggy kanskje. Men jeg vil ikke se dem fysisk. Det holder at de er gjemt under en genser. T-skjorte. Bluse. Det er noe med avstanden. At jeg aldri får sett dem. Jeg hater mine egne pupper.

Overskriften er hentet fra en film. Løp Lola, løp. Handler om Lola. Som løper. Så den sist da jeg var tolv år gammel. Det er en tysk film. Husker veldig lite fra den, har dvd'en, men finner den ikke igjen. Men jeg husker den befriende følelsen jeg også fikk av å se på at hun løp. Jeg burde begynt å løpe selv da. Som 12-åring. Da kunne jeg vært med i maraton nå. Det er jeg ikke. Men jeg har begynt å løpe. Først går jeg. Så jogger jeg. Og når jeg vil gi opp, da løper jeg. Løper som faen. Så langt jeg klarer. Det er ikke særlig langt.

Hodet mitt er et virrvarr av følelser. Det er ikke så mye rasjonell tankegang der oppe. Det har det kanskje aldri vært. Jeg er ikke så rasjonell. Men i korte trekk forstår jeg ikke. Ingen har lært meg hvordan jeg skal håndtere det jeg føler. Jeg er for mye. Eller for lite. Eller ingenting. Jeg kan være alt og ingenting på en gang. Det er derfor jeg jogger. Det må ut.

Jeg vet ikke hva som skjer. Jeg har ikke kontroll. Men jeg kan selv velge farten min. Og når det skal stoppe. Det er ikke noe å tenke på. Det bare gjøres. Det er mye som bare gjøres. Jeg liker ting som gjøres. Uten at jeg trenger å tenke. Noen ganger tenker jeg at jeg burde tenke. Gjøre noe A4. Men ingen lærte meg det. Så jeg jogger. Og løper.

Igår jogget jeg. Frustrasjon og irrasjonell hadde gått på en smell. Uvitenhet. Å ikke vite. Det er som å fly. Jeg vet ikke om flyet faller ned. Det kan. Men ikke nødvendigvis. Det kan være noe der. Men ikke nødvendigvis. Mens jeg jogget bortover stien ser jeg noe i sidesynet. Ikke nødvendigvis. Jeg tenkte først at jeg ikke så noe. Jeg fikk sting, men fortsatte. For jeg visste ikke. Plutselig må jeg stoppe. Jeg hater sting. Det er så jævli. Og i det jeg stopper. Så jogger han forbi. En middelaldrende mann i fint treningstøy. Jeg bare: jaha. Også glemte jeg sting og alt annet. Jeg skulle forbi. Så jeg spurtet det jeg hadde. Forbi ham. Jeg stod på toppen av bakken da han kom. Jeg hadde stålkontroll. Elsker kontroll. Det er det mest rasjonelle jeg vet om.

Har du kontroll, så har du alt. Har du ikke, ta deg en joggetur.

1/4

Det nærmer seg igjen. Dommedag. Neida. Bursdag.
Egentlig har jeg et helt forvridd forhold til bursdag.
Det var greit å bli eldre, helt til jeg fylte 15. Jeg fikk angst av å fylle 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24 og nå begynner det å bygge seg opp angst i forhold til det å fylle 25. Det var helt greit å fylle 15, fordi da var jeg ikke lengre 14. Ti år med bursdagsskrekk. Skulle tro at jeg begynte å vende meg til det. Men nei. Det hyggeligste jeg vet om er når folk spør om legitimasjon når jeg kjøper øl. Eller snus. Eller når folk sier sånn: "Hææ? Fyller du 25?" Eller sånn: "Jeg synes du holder deg godt for alderen". The curse and gift of bollekinn.

Denne bursdagen har jeg ikke lagt så innmari mange planer. Det gjør jeg forøvrig sjelden. Jeg har tatt meg fri fra jobb. Blir bare teit å sitte på jobb, ingen som bryr seg der om at jeg fyller et kvart århundre. Så jeg skal sove lenge. Iallefall til ni. Det avhenger vel litt av hvor lenge jeg er våken dagen i forveien.

Ogsåogså. jeg skal iallefall ut og spise med Camilla. Også går jeg og legger meg igjen. Resten av dagen overlater jeg til tilfeldighetene. ... ... ...