Ny kunnskap

Idag har vært en av de verste dagene i mitt liv. Forøvrig mener jeg at hver dag er den verste dagen i mitt liv. Men idag. Idag topper mye. Mest sannsynlig alt.

Det hele begynt igår, mens jeg og Trine satt på skolen og forsøkte å gjøre ferdig en powerpoint presentasjon om ulike kulturbransjer. Jeg var apatisk og syntes synd i meg selv, Trine orket ike å gjøre så mye ut av det hele. Vi hadde jo valgt en fin standard powerpoint og var godt fornøyd med fargene. Og samtidig var vi enige om at dette ikke skulle være noe stort, så vi kunne egentlig bare ta det rolig. Presentasjonen hadde ingenting å si for karakteren vår, og læreren hadde gitt tydelig uttrykk for at det ikke var noen vits i å ta for hardt i. Neinei.

Idag da vi kom på skolen var hele presentasjonsgruppen nervøs. Jeg er sjelden nervøs for framføringer. Ingen hører etter og ingen bryr seg om hva som blir sagt. Men idag. Var det noe i magen som sa; OHNO! Dette var en følelse hele gruppen satt med. Bortsett fra en jente, men hun mistenker jeg ofte at er følelsesløs.

Før vi skal presentere, forteller foreleser at akkurat idag, dagen VI skal framføre så har studieansvarlig betemt seg for å komme å høre på. Hun har laget oppgaven, og var interessert i å se hvordan vi hadde øøst oppgaven. Åh, herregud. HER er OHNO! Magen har alt sagt ifra, og man skal aldri ignorere en kvinnes intuisjon. Men nå har vi gjort det det. Og det er bare å kjøre på.

Så vi kjører på med framføringen. Drar noen vitser, og skjuler så godt vi kan at vi er ganske likegyldige til hele oppgaven. Vi føler at alt har gått helt greit, det var ikke noen A oppgave, kanskje heller ikke en B oppgave. Men hvem bryr seg, den skulle jo ikke telle.

I det vi er på vei for å sette oss igjen steiler studieansvarlig. Hun har spørsmål. Hun har mange spørsmål. Foreleseren sier at vi venter med spørsmål til neste gruppe har framført.

Så kommer det. Vi blir beordret oppigjen på kateteret. Studieveileder vil se powerpointen vår en gang til (OHNO!!!!!!!!!!!! var vel den generelle tanken innad gruppen). Og hun har mye å klage på. Nærmest før hun har faktisk spurt oss hva vi har ment med det vi har skrevet begynner hun å kritisere oss. Vi får ingen mulighet til å forsvare oss. Før hun forteller at vi har vært for generelle. Vi har ikke tatt hensyn til at det finnes flere ulike nivåer innenfor de ulike bransjene. Og hun er ikke forsiktig med ordbruken sin. Vi blir regelrett grillet foran hele klassen. Hun forteller at det er tydelig at vi ikke har forstått verken oppgaven, eller fagene. Og spøker med at vi er nok de som trekker ned karaktersnittet i klassen (Hun sa det ikke helt sånn, men indirekte. Og det er forøvrig ikke sant, men hun kjenner oss nok ikke på studentnumre. Hun ser ikke ut til å bry seg heller). Mens vi forsøker å forsvare oss, med at vi har tatt et generelt utgangspunkt og tatt forelesers påstand om at det ikke var noen big deal bokstavlig.

I 15 minutter, slide for slide forteller studieansvarlig hvor utrolig uintelligente vi er. Hvor lite vi forstår. Og regelrett driter oss ut foran klassen. Samtlige av oss koker, for det var ikke slik vi var blitt fortalt at vi skulle dømmes for det arbeidet vi hadde gjort. Det var nesten uvirkelig, og det eneste vi kan gjøre er å se på medelevenes sjokkerte ansikter mens studieansvarlig legger ut. Jeg tror jeg aldri har fått så mye medlidenhet fra mine medelever i hele mitt liv. Mens jeg samtidig koker innvendig og føler at jeg ikke har noe jeg skulle gjort i studiet mitt.

Selv når medelevene våre forsøker å forsvare oss og vår oppgave blir de slaktet av studieansvarlig. Og tilslutt tør ingen å si verken det ene eller det andre, da alt framstår som galt, galt, GALT i hennes øyne. Vi vet ingenting- og det er ingen grunn til å forsøke å komme med noe konstruktivt.

Så om jeg ikke var utmattet og skoledrept fra før av. ...Så er jeg det iallefall nå.
Det var rart å gå ut av klasserommet sammen med de andre, og faktisk skjelve, svette og være så sint og lei seg på en gang. ..Plutselig forstår jeg hvorfor folk blir sykmeldt på grunn av mentale påkjenninger. Det er ikke bare-bare å bli grillet kollektivt. Det er ikke bare-bare å ta imot den dritten man får servert, og samtidig "ikke ta det personlig".

Og sist men ikke minst, jeg forstår endelig hvordan uttrykket å bli grillet føles. Man blir faktisk så varm i kroppen at det er vanskelig å ta stilling til noe annet enn hvordan man skal forsøke å "ikke ta det personlig".