Interessant post og kjedelig liv.

De siste dagene har det vært helt texas i postkassen vår. Den har vært ganske rolig fram til nå. Grunnen er selvfølgelig at jeg og Stine har skaffet oss et "vi vil ikke ha reklame, vi vil redde regnskogen" klistremerke på postkassen. Til min store frustrasjon, for nå må jeg bruke nettet til å finne de beste tilbudene på mine lokale matbutikker.

Iallefall. Det er jo noe man lærer å leve med. Jeg får ennå østkantavisen. Den bidrar til å nøytralisere mitt forhold til mine mer fargerike landsmenn. Supert. Tenker du. Det tenker jeg og. Da jeg kom hjem fra Bergen på mandag var det ikke mindre enn TO pakker til meg. Eller hentelapper. Den ene var linsene mine, og den andre var en pakke fra kina. GULL! Jeg var egentlig dritspent. Men så innså jeg at når man sender en pakke fra kina så må man skrive utenpå hva den inneholder. Har ikke hentet den ennå, men den inneholder sokker og postkort med en totalverdi på 15 kinesiske penger. Jeg er spent, men ikke så spent at jeg står i kø på formiddagen på grønland postkontor sammen med alle de andre. Imorgen, imorgen!

Og idag, da jeg kom hjem fra skolen etter en ytterst ineffektiv dag lå det et brev der. Et brev, wow! Uten konvolutt. Fett nok. Det var naboen min. Jeg og Stine kaller ham bare for narkosamen. Han er fra nordpå og ser ut som om han har vaklet rundt Oslo S litt for mye. han bor nok bare i nabolaget for å føle seg hjemme mens han avruses på metadon.

Narkosamen kunne iallefall fortelle at han skulle på ferie. Og at vi derfor måtte ringe politiet dersom noen uvedkommende skulle bryte seg inn i leiligheten hans. Er det en oppfordring? Vi har glassdører, og ingen alarm. Samen klarte tilogmed å skrive ned eksakte datoer for når han skulle være bortreist og hvor han skulle. Til London og i en konfirmasjon. Til nevøen. Skal ikke legge skjul på at narkosamen er gammel. Lukter vondt gjør han forøvrig og. Men jeg er grei, jeg har ingen planer om å rane ham. Han nevnte forøvrig også i brevet at han var "kraftig underforsikret". ..Om du er det, kjære, så bør du kanskje ikke reise bort..? Antar jo at han ikke har reiseforsikring heller..?

Og ikke minst, til slutt i brevet ville han beklage at han hadde latt en full mann overnatte på sofaen sin. ...Sofa/seng, homofili er tabu? Og at denne fulle mannen hadde klart å utløse brannalarmen. Tydeligvis på et uheldig tidspunkt? Jeg setter ofte i gang brannalarmen, og jeg pleier ikke å unnskylde meg! Sånt skjer!

Tenkte jeg i tillegg kan nevne at eetter denne brannalarmepisoden, som hverken jeg eller Stine reagerte på(hei, et varsel? Om alarmen er ekte så hører ikke vi den? Skummelt), at narkosamen gikk fra dør til dør luktende som dagen derpå for å unnskylde seg. ..For å være en narkissame er han hyggelig. Jeg liker jo post. Men han kunne spart regnskogen for alt papiret han sløste på å gi oss den totalt unyttige(nyttige?) infoen.

Over til livet mitt:
Det er kjedelig. Jeg er blakk. Jævli blakk. En kirkerotte. Slumrotte. Men det er streit.

Noen dager...

har jeg altfor mye å gjøre. Da gjør jeg helst ingenting. Jeg har lest litt blogger idag. Det er mange som bruker hverdagen sin finere enn meg. Det er trist, men samtidig noe å se opp til. En dag skal jeg ta meg sammen. I mellomtiden har jeg bare funnet diverse jente og katt bilder som jeg skal dele med dere :)

Hull i hverdagen

Idag har jeg, etter mye om og men, endelig kjøpt meg en hullemaskin. Egentlig var det ikke planen i dag. Det er aldri i noens plan å kjøpe hullemaskin, det er jeg ganske sikker på. Men da jeg stod på printerommet på skolen og printet ut foiler fra ørten forelesninger, hvor jeg ikke hadde vært tilstede og oppdaget at printerrommets hullemaskin brutalt var blitt stjålet innså jeg at idag var dagen. Mens jeg stod der, sånn passe forbanna fordi noen hadde stjålet hullemaskinen, og litt fordi jeg måtte fylle papir i printeren(har ikke skolen noen underbetalte svette fremmedspråklige til å gjøre det?!) innså jeg at idag var dagen. Jeg måtte gå til innkjøp av en hullemaskin.

Så nå har jeg hullet. Jeg har hullet omkring 400 ark. Det er ganske mye. Jeg kan faktisk bruke alle de små bitene til å lage konfetti. Og det ville blitt, hoi! mengder av konfetti. Men jeg vet at jeg må rydde opp igjen selv etterpå, og da blir det litt uaktuelt kan du si. Alt er uaktuelt når det ender med at jeg må rydde og fikse etterpå. ..Jeg begynner jo å ane hvilken mor jeg vil bli.

Iallefall. Det er en veldig befriende følelse å lage hull gir. Jeg liker alt som er monotont. Husker da jeg var yngre, og hadde en jobb som gikk ut på å pakke smykker og sånn, forøvrig fantastisk jobb! Da var papirmakulering det diggeste jeg visste om. Det er noe eget ved papir. Å lage hull. Makulere. Jeg er tilogmed glad i å rive i papir.

Tenkte jeg skulle skrive noe kvasi-emosjonelt om andre hull i hverdagen. Hull i hukommelsen og hull i klærne. Men faen. Idag er jeg egentlig ikke i så godt humør. Jeg brakk neglen min i forsøket på å åpne hullemaskinen min. Jeg hadde jævli vondt i magen før jeg tok smertestillende og jeg sov for lenge idag. Tiltross for at jeg lovet meg selv å stå opp grytidlig. Det skjer jo aldri. Noen ganger tror jeg at døgnrytmen min er ødelagt. Og jeg gruer meg helt sykt til eksamensdagene, hvor jeg MÅ opp tidlig. Iallefall. Nå kom jeg litt ut kontekst her. Men point being. Om ting er kjipe, finn deg en hullemaskin.