Den siste uken har jeg gått rundt 4 mil. Jeg har gått overalt. I by'n. På fjell. På asfalt. Langs øde veier. På glemte stier. Jeg har stått opp om morgenen med eneste mål for dagen: å gå. Jeg er jævli sliten i beina.
I tillegg jogger jeg litt på møllen. Jeg kunne jogget ute, men jeg synes ikke det sømmer seg at småtjukke jenter puster og peser blant folk. Hvem tror jeg at jeg er? Men jeg må bevege føttene, hele tiden.
Det er da jeg merker at jeg står helt jævla i ro.
Så på schrødingers katt forleden. Det handlet om nær-døden-opplevelser. Jeg vet ikke orddelingen. Sikrer meg med bindestrek. Binde-strek(Litt tidig). Hvordan folk som hadde hatt NDO (forkortelse for, nær-døden-opplevleser) hadde veldig like opplevelser, uavhengig av hvordan de nesten døde. Jeg har aldri hatt noen NDO. Aldri sett noe hvitt lys, aldri sett meg selv utenifra.
Klokken er midt på jævla natten. Jeg sover ikke. Jeg sover aldri. Den som sover, synder ikke. Og tydeligvis er søvnløshet et tegn på at jeg synder. Neida. Jeg er bare sliten. Så sliten at kroppen ikke vil sove. Jævli fint.
Jeg har fullført alle eksamener dette semesteret. Etterpå ble alt litt tomt. Ingenting å tenke på. Ingen å tenke på.
Møtte kompisen til Fredrik forleden. Han synes det alltid var så fint å se meg. Kompisk hvordan gode venner kan ha så delt mening om meg. Heeeeeeeeeeheeeeeeeeheeee.
For et emoinnlegg. Det går over, jeg må bare gå litt mer. Komme meg videre.
